En leietaker er den fysiske eller juridiske personen som mot vederlag får rett til å bruke en eiendom eller en del av den uten å eie den. Motparten er utleier, og forholdet reguleres av en leiekontrakt.

For fast eiendom skiller man mellom boligleie og næringsleie. Boligleie er regulert av husleieloven fra 1999, som setter rammer for husrommets stand ved overtakelse, leiens størrelse og indeksregulering, oppsigelsesvern og prosedyrer ved mangler. Loven er i hovedsak ufravikelig: vilkår som er mindre gunstige for leieren enn loven, kan ikke gjøres gjeldende. Husleietvister behandles av Husleietvistutvalget i Oslo, Akershus, Bergen og Trondheim, og av forliksRådet ellers.

For næringsleie står avtalefriheten sentralt. Standardkontraktene fra Norsk Eiendom (gamle Forum for Næringsmeglere) brukes som utgangspunkt i de fleste forhandlinger og dekker leietid, leie, indeksregulering etter konsumprisindeksen (KPI), vedlikeholdsfordeling, fremleie og opphørsvilkår. Lange kontrakter i bare-house, single-net eller triple-net-form fordeler ansvaret for ytre vedlikehold, eiendomsskatt og forsikring ulikt mellom partene.

Andre leieformer er forpaktning av landbrukseiendom etter forpaktningsloven og tomtefeste etter tomtefesteloven, der grunneier leier ut tomten til den som eier huset.

For næringseiendom er leietakeroversikten kjernen i verdivurderingen. Leiekontraktenes løpetid (gjerne målt som WAULT, weighted average unexpired lease term), leietakernes betjeningsevne og fordelingen mellom kontraktstyper avgjør kontantstrøm og risiko, og dermed yield og pris.

Engelsk: Tenants.

Se også Placepoints dokumentasjon: Leietakere