Loven heter formelt lov om husleieavtaler av 26. mars 1999 nr. 17, forkortet huslova. Den erstattet en eldre husleielov fra 1939 og er strukturert i 14 kapitler som dekker leieforholdets livsløp: avtaleinngåelse, vedlikehold, leiepris, fremleie, oppsigelse, utkastelse og tvisteløsning. Loven gjelder både ordinær boligleie, næringsleie og særlige leieformer som korttids- og personalboliger, men flere bestemmelser er fravikelige (kan avtales bort) i næringsleie og ufravikelige til vern for forbruker i boligleie. Skillet er praktisk viktig: en bestemmelse som er ufravikelig for boligleie, kan ikke settes til side i kontrakten selv om begge parter er enige.
Sentrale bestemmelser å kjenne:
Næringsleie står i en annen posisjon. Husleieloven § 1-2 tillater at de fleste bestemmelsene fravikes i avtaler om leie av lokale (kontor, butikk, lager). I praksis brukes derfor bare-house-avtaler og standardkontrakter (Norsk Eiendoms standard næringsleieavtaler) som flytter ansvaret for vedlikehold, drift og forsikring over på leietaker. Loven gjelder likevel som "fall-back" der avtalen er taus.
Brudd på loven kan føre til avslag i leie, erstatning og i grove tilfeller heving av kontrakten. Ulovlig oppsigelse, manglende sperret depositum og leieprisøkninger utover lovens rammer er gjengangere i HTU-praksis. For utleiere av næringseiendom er kontrakten viktigere enn loven; for boligutleiere er loven gjeldende uansett hva kontrakten sier.
I Placepoint får du oversikt over leietagere og leieavtaler i bygningspanelet, så du raskt kan vurdere kontantstrømmer og oppsigelsesvern på en eiendom.
Engelsk: The Tenancy Act (husleieloven).
Se også Placepoints dokumentasjon: Husleieloven