Mineralogisk er kvikkleire en finkornet leire avsatt på havbunnen etter siste istid. Saltionene i porevannet bandt mineralpartiklene sammen i et stabilt korthus. Når landet hevet seg og områdene kom over havflaten, har ferskvann gradvis vasket ut saltet, og strukturen er blitt sårbar. Belastning, terrengendringer eller erosjon langs en bekk kan utløse kollaps der leiren oppfører seg som en væske og kan bevege seg flere kilometer på minutter. Forekomstene følger områder under den marine grensen, og er i Norge særlig utbredt på Østlandet, i Trøndelag og deler av Nord-Norge.

Hendelser som Verdalsraset i 1893, Rissaraset i 1978 og Gjerdrum-skredet i 2020 har hver gang skjerpet kravene til kartlegging og kontroll. Den gjeldende metodikken finnes i NVEs veileder 1/2019 om kvikkleire og områdestabilitet, og aktsomhetskart og faresoner publiseres av NVE på Geonorge. NGU forvalter parallelt datasettet for marin grense og løsmasser. Plan- og bygningsloven § 28-1 krever at byggegrunnen har tilstrekkelig sikkerhet mot fare, og veiledningen henviser direkte til NVEs metodikk for områdestabilitetsvurdering. I praksis betyr det at en faresone for kvikkleire utløser krav om geoteknisk fagvurdering før reguleringsplan, rammetillatelse eller igangsettingstillatelse kan gis.

I tidlig akkvisisjonsfase er det verdt å sjekke flere kilder samtidig: NVEs aktsomhetskart for kvikkleire, eksisterende grunnundersøkelser i NADAG (Nasjonal database for grunnundersøkelser hos NGU), og kommunens reguleringsbestemmelser. En faresone er ikke en byggeforbudssone, men kostnadsbildet for fundamentering og områdestabiliserende tiltak (peling, masseutskifting, drenering, motfyllinger) kan endre prosjektøkonomien vesentlig.

I Placepoint vises NVEs aktsomhetskart og kjente faresoner for kvikkleire som risikokartlag over kartet, og du finner kjente grunnundersøkelser i geologikartlaget.

Engelsk: Quick clay (sensitive marine clay prone to landslides).

Se også Placepoints dokumentasjon: Kvikkleire