Selvkost er prinsippet om at et kommunalt gebyr ikke skal være høyere enn kommunens faktiske kostnad ved å levere tjenesten. Kommunen kan altså kreve dekket sine utgifter, men ikke tjene penger på lovpålagte gebyrtjenester. Prinsippet er sentralt for alle som betaler gebyrer til kommunen i en eiendomssak: byggesak, opmålingsforretning, seksjonering og kommunale avgifter for vann, avløp og renovasjon.

Hjemmelen varierer med tjenesten. For byggesaksgebyrer følger selvkost av plan- og bygningsloven § 33-1, som slår fast at gebyret ikke kan overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren. Kommunen vedtar et gebyrregulativ, ofte med faste satser per sakstype eller gradert etter areal, men summen av gebyrene på et område kan ikke gå med overskudd over tid. Kostnadene som kan tas med, er både direkte (saksbehandlernes tid) og en andel av indirekte kostnader (ledelse, IT, husleie). Det er ikke lov å subsidiere gebyrtjenester med skatteinntekter, og det er heller ikke lov å bruke gebyroverskudd til å finansiere annen kommunal drift.

For en tiltakshaver eller utvikler betyr selvkostprinsippet at gebyrene varierer mye mellom kommuner, fordi kostnivsnå og regulativ er ulikt, men at de skal være etterprøvbare. Et uventet høyt byggesaksgebyr eller opmålingsgebyr kan i prinsippet kreves dokumentert mot kommunens selvkostkalkyle. Kommunen kan bygge opp et selvkostfond i år med overskudd og bruke det i år med underskudd, men fondet skal i hovedsak balansere over en periode på noen få år.

Selvkost må holdes adskilt fra to nabobegreper. Utbyggingsbidrag og refusjon gjelder utbyggers betaling for teknisk infrastruktur, ikke saksbehandlingsgebyr, og styres av egne regler i plan- og bygningsloven. En utbyggingsavtale er en frivillig avtale om hvem som bygger og betaler for fellestiltak, og er heller ikke et selvkostgebyr. Selvkost handler utelukkende om kostnadstaket for kommunens egne gebyrtjenester.

Engelsk: Cost-recovery principle (municipal fees capped at actual cost).

Se også Placepoints dokumentasjon: Selvkost