Refusjonsplikt er den lovpålagte plikten en utbygger har til å betale tilbake opparbeidelseskostnader for vei, vann og avløp til kommunen eller til andre utbyggere som har båret kostnaden i forkant. Plikten er forankret i plan- og bygningsloven § 18-3 til § 18-13 og er en av de mest undervurderte økonomiske faktorene i tidligfase utvikling.

Mekanismen virker slik: når en kommune eller en privat utbygger opparbeider felles infrastruktur som også betjener fremtidige byggetomter, kan opparbeideren kreve at de senere utbyggerne dekker sin forholdsmessige andel av kostnaden. Andelen fordeles etter formelle prinsipper i loven. Refusjonen vedtas i et eget refusjonsvedtak i kommunen og kan påklages innen tre uker. Etter at vedtaket er endelig, blir kravet et tinglyst heftelse på den belastede tomten.

For en kjøper av en utviklingstomt er kjent eller latent refusjonsplikt en kritisk del av due diligence. En tomt som ser ut til å være "ferdig regulert og klar" kan ha et latent refusjonskrav på flere millioner kroner som ennå ikke er vedtatt. Grunnboka viser kun vedtatte refusjonskrav som heftelse - de latente kravene må sjekkes hos kommunen før transaksjonen sluttføres.

Refusjonsplikt skiller seg fra utbyggingsavtaler ved at den er ensidig pålagt av loven og fordeles forholdsmessig mellom flere utbyggere, mens utbyggingsavtaler er forhandlede privatrettslige avtaler mellom kommunen og en enkelt utbygger.

I Placepoint kan du kombinere matrikkel, hjemmel, reguleringsstatus og grunnboksopplysninger når du vurderer en utviklingstomt for latente refusjonssaker.

Engelsk: Statutory infrastructure-cost reimbursement obligation under the Norwegian Planning and Building Act § 18-3 to § 18-13.