Hjemmelen ligger i plan- og bygningsloven §§ 5-4 til 5-6. Innsigelse kan fremmes til kommuneplanens arealdel, kommunedelplan og reguleringsplan, men ikke til byggesaker etter at planen er vedtatt. Den som fremmer den må ha kompetanse på saksområdet og må begrunne den i nasjonale eller vesentlige regionale interesser. Typiske innsigelsesmyndigheter:
Prosessen er knapp. Innsigelsen må fremmes innen høringsfristen og være tydelig begrunnet. Etter pbl § 5-6 skal Statsforvalteren som hovedregel innkalle til megling, ofte med befaring og forsøk på å justere planen slik at innsigelsen kan trekkes. Lykkes ikke meglingen, oversender Statsforvalteren saken til Kommunal- og distriktsdepartementet sammen med sin egen tilrådning. Departementets praksis publiseres i avgjørelsesoversikter, og rundskriv H-2/14 styrer når innsigelse skal og ikke skal brukes. Den skal blant annet ikke fremmes om hensynet allerede er ivaretatt gjennom andre rettslige rammer.
Antall innsigelser har gått ned etter at H-2/14 skjerpet terskelen, men de utløses fortsatt jevnlig av konflikter rundt strandsone, dyrkbar jord, samferdsel og naturmangfold. Innsigelse er ikke det samme som klage: klage kommer fra naboer eller berørte parter etter at vedtak er fattet (jf. forvaltningsloven), mens innsigelse er en før-vedtak-mekanisme for myndigheter. Innsigelse må heller ikke forveksles med dispensasjon, som gjelder enkelttiltak innenfor en eksisterende plan.
For utviklere er tidlig dialog gjennom regionalt planforum (regionalt samordningsorgan i hver fylkeskommune) det viktigste grepet for å redusere risikoen. Mange potensielle innsigelser kan løses gjennom planjusteringer før planforslaget legges ut til høring. Konsekvensutredning (KU) i tidlig fase fanger også opp de fleste konfliktene.
I Placepoint kan du følge planforslag i et område via Saksinnsyn og legge inn overvåking som varsler deg når status endres.
Engelsk: Formal objection (by sector authority, per Plan- og bygningsloven).
Se også Placepoints dokumentasjon: Innsigelse