Det avgjørende skillet går mellom innmark og utmark, definert i friluftsloven § 1a. Innmark er gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite, skogplantefelt og lignende areal der ferdsel kan være til skade. Her gjelder allemannsretten ikke; eier kan nekte ferdsel. Utmark er all udyrket mark som ikke faller inn under innmarksdefinisjonen, altså skog, fjell, myr, kystområder, vann og vassdrag. I utmark har du fri ferdsel til fots hele året og fri ferdsel på sykkel og hest på sti og vei. Telting er tillatt inntil to døgn på samme sted, og lenger ute enn 150 m fra bebodd hus, jf. friluftsloven § 9.

Retten har grenser. På dyrket mark er ferdsel bare tillatt når marken er frosset eller snølagt, typisk fra 15. oktober til 30. april. I strandsonen gjelder allemannsretten ferdsel langs sjøen, men hytteeier kan ha rett til privat sone rundt boligen. Bål er forbudt i eller i nærheten av skogsmark mellom 15. april og 15. september uten særskilt tillatelse, jf. friluftsloven § 10. Motorisert ferdsel er ikke en del av allemannsretten; den reguleres av motorferdselloven og er hovedregel forbudt i utmark. Jakt og fiske krever grunneiers tillatelse eller offentlig fiskekort, og er heller ikke en del av allemannsretten.

For landbruks- og skogeiendommer er allemannsretten en sentral premiss. Eier kan ikke stenge stier, sette opp gjerder eller skilt som hindrer lovlig ferdsel; kommunen kan kreve fjerning etter friluftsloven § 13. Ved tilrettelagt ferdsel i utmark (preparerte løyper, skiltede turstier, kano- og badeplasser) tar kommunen ofte ansvar via friluftsavtale med grunneier. Innenfor markagrensen rundt Oslo og enkelte andre byer gjelder strengere regler i markaloven, som forsterker allmennhetens tilgang til store sammenhengende utmarksområder.

Allemannsretten har betydning for verdivurdering av fritidseiendom og strandtomter. En tomt med sjøfront og typisk turistferdsel kan ha redusert privat bruksverdi sammenlignet med en mer skjermet beliggenhet. For utbyggere setter retten rammer for hvor tett bebyggelse kan planlegges mot sti, strand og utmark, og kommunen kan gjennom reguleringsplan sikre offentlig ferdsel langs sjø og vassdrag. På dyrkbar jord er retten begrenset i vekstsesongen, noe som påvirker hvordan turstier og utfartsområder kan planlegges gjennom jordbrukslandskap. Allmennhetens ferdselsrett kan ikke avskrives ved privat avtale; en grunneier kan tillate mer enn loven gir, men ikke mindre.

Engelsk: Right to roam (Norwegian-specific public access to uncultivated land).

Se også Placepoints dokumentasjon: Allemannsrett