En renteswap, også kalt rentebytteavtale, er en avtale mellom to parter om å bytte rentebetingelser på en avtalt nominell hovedstol over et bestemt tidsrom. Den ene parten betaler fast rente og den andre betaler flytende rente til hverandre, slik at en låntaker som har et flytende lån i banken effektivt kan låse rentekostnaden uten å bytte selve lånet. Hensikten er forutsigbarhet i finanskostnader.

Renteswap er et OTC-derivat (over-the-counter), og hovedstolen utveksles ikke; det er kun differansen mellom flytende og fast rente som betales mellom partene på faste oppgjørsdatoer. Den flytende renten knyttes typisk til en referanserente som NOWA, eller tidligere NIBOR. For aktører i næringseiendom er renteswap et sentralt verktøy for å sikre forutsigbar rentekostnad på låneporteføljen, og brukes ofte i kombinasjon med flytende banklån for å låse en del av eksponeringen.

Markedsverdien svinger med rentekurven. Når markedsrenten faller etter inngåelse, får fastrentebetaleren en negativ verdi på swapen, og motsatt ved renteoppgang. Ved tidlig innfrielse må denne markedsverdien gjøres opp, og kan slå begge veier. Regnskapsmessig følger renteswapper IFRS 9 og måles til virkelig verdi over resultatet, med mindre selskapet anvender sikringsbokføring der verdiendringer føres mot egenkapitalen (OCI) inntil sikringsobjektet påvirker resultatet.

Finanstilsynet regulerer bankenes derivathandel og har de senere årene strammet inn marginkrav for ikke-clearede OTC-derivater under EMIR-regelverket. Det skiller renteswap fra et fastrentelån, der banken bærer rente- og refinansieringsrisikoen og låntaker betaler en pris for det innbakt i rentemarginen. I en renteswap inngår låntaker selv som part i derivatkontrakten og må forholde seg til løpende verdsettelse, sikkerhetsstillelse og motpartsrisiko.

Engelsk: Interest-rate swap.

Se også Placepoints dokumentasjon: Renteswap