Dybde i sjø er batymetri for kyst- og havområder: hvor dypt det er der du planlegger kaianlegg, sjøkabel, oppdrett, masseutfylling eller en brygge. Dataene leveres som dybdekurver eller høyoppløselige rasterflater og er sentrale i kystsoneplanlegging og marin akkvisjon.

Nasjonal forvalter er Kartverket Sjødivisjonen i Stavanger, som produserer dybdegrunnlaget for offisielle norske sjøkart. Innsamlingen skjer med multistrale-ekkolodd fra Kartverkets fartøy MS Lomvi og MS Hydrograf, og dataene publiseres som elektroniske sjøkart i ENC-format, papirkart, og høyoppløselige S-102-batymetriske gridd for trange innseilinger, ankringsområder og store havner. Stedfestingen følger sjøkartnull (LAT, laveste astronomiske tidevann) og avviker fra normalnull NN2000 som brukes på land. Når du sammenligner sjø- og landdata, må forskjellen tas i betraktning.

Programmet Marine grunnkart i kystsonen er et samarbeid mellom Kartverket, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Havforskningsinstituttet, og samler heldekkende kunnskap om bunnforhold, geologi og naturtyper. Programmet har gått siden 2005, men kystdekningen er fortsatt ujevn: ytre fjordområder og hovedleder er ofte godt kartlagt, mens grunne poller og innelukkede bukter har dataluker. Tiltak under 30 meters dybde krever ofte tilleggsdokumentasjon i konsesjonssøknad etter havne- og farvannsloven.

Bruksområdene spenner bredt: havneplanlegging, fiskeri og havbruk, forprosjektering av sjøkabler og rørledninger, masseberegning ved utfylling, beredskapsplanlegging, og avgrensning av verneområder. For utbyggere er sjødybden ofte avgjørende for hvor det går an å fundamentere et kaianlegg eller hvor mye masse som må til for å heve en kunstig holme.

I Placepoint kan du slå på sjødybde og kystdata under kyst- og fiskeri-kartlaget når en eiendom ligger i strandsonen eller i et havneområde.

Engelsk: Sea depth.

Se også Placepoints dokumentasjon: Dybde i sjø